Ordsp 22,1-2 {Gå på rettferdighetens vei!}
Å få et godt navn er mer verd enn stor rikdom, å få nåde er bedre enn sølv og gull.
2 Den rike og den fattige har dette til felles: Herren er Skaperen av dem begge.
Noe å reflektere over sammen med
Rom 2,11 For Gud gjør ikke forskjell på folk*.
<* ikke persons anseelse for Gud.>
Godspeed
Webpastor B
Oversatt av Webpastor B
Jeg drømte at jeg intervjuet Gud.
"Så, du ønsker å intervjue meg?" sa Gud til meg.
"Om du kan avse tid for det" svarte jeg.
Gud smilte, "Min tid er evig,"
"Hvilke spørsmål har du til meg?"
"Hva har overrasket deg mest med menneskeslekten?"
Gud svarte...
"At de går lei av å være barn, de skynder seg å bli voksne,
for så å lengte tilbake til barndommen igjen."
"At de ofrer helsa for å tjene penger...
og så mister de pengene på å få helsa tilbake."
"At de ved å bekymre seg om framtida,
glemmer nåtiden,
og dermed hverken lever i nåtid eller framtid."
"At de lever som om de aldri skal dø,
og at de dør som om de aldri har levd."
Gud grep hånden min
og vi satt stille for en stund.
Så spurte jeg,
"Som forelder, hva er noen av livets lekser
som du vil at dine barn skal lære."
"At de må lære at de ikke kan tvinge noen til å elske seg.
Alt de kan gjøre er å la seg bli elsket."
"At de må lære at det ikke er bra å sammenligne
seg selv med andre."
"At de må lære å tilgi
gjennom å praktisere tilgivelse."
"At de må lære at det kan ta bare noen sekunder
å påføre noen som de elsker dype sår, og at
det kan ta mange år å lege dem."
"At de må lære at en rik person
ikke er den som har mest,
men er den som trenger minst."
"At de må lære at det er mennesker som elsker
dem virkelig høyt, men som ikke har lært seg
hvordan de skal uttrykke sine følelser."
"At de må lære seg at to personer kan se på samme
sak med forskjellig syn."
"At de må lære at det ikke er nok
at de tilgir andre, de må også
lære å tilgi seg selv."
"Takk for at Du tok deg tid," sa jeg ydmykt.
"Er det noe annet du vil at dine barn skal vite?"
Gud smilte og sa:
"Bare det at Jeg er her... alltid!"
-Forfatter ukjent.
Godspeed
Webpastor B
Vår Gud er frelsens Gud. Og hos Herren er det utgang fra døden. Sal 68: 21.
(C.O. Rosenius: Husandaktsboka)
Guds barn gleder seg ofte hjertelig i håpet til den salige stunden når de skal gå fra nød og usselhet inn i herligheten. Likevel kan de av og til også skjelve med tanke på døden. Men det kommer bare helt naturlig av at de ennå ikke er bare ånd, men også kjød og blod. Og at, som Luther sier, «det dumme kjødet ikke vet bedre».
Er du fremmed for Gud, er samvittigheten syk og du ikke har visshet om at du har Guds vennskap, da er det jo ikke underlig om du skjelver med tanke på døden. Og da har du all grunn til snarest å søke å få denne vissheten.
Men når selv de som forøvrig har et godt forhold til Gud, av og til gripes av en underlig angst for døden, burde de nok legge merke til hvordan denne oppstår. For det er intet annet enn Satans «glødende piler». Slik prøver den onde fienden, så lenge han kan, å såre de troendes følsomme hjerter. Da er det ikke noe annet som hjelper enn å påkalle ham som med makt drev ut djevler.
Ellers er det særlig to ting vi skal merke oss når frykt for døden setter inn. For det første at ingen ting kan hende oss uten at det er sendt oss av vår trofaste Far. Ikke en gang så lite som et hår kan falle av hodet vårt. Langt mindre noe så stort som å flyttes fra livet her over i evigheten.
Vi må jo ikke helt glemme at vår trofaste og sannferdige Frelser har sagt: «Til og med alle hårene på hodene deres er telt. Blir ikke to spurver solgt for en kobbermynt? Og ikke én av dem faller til jorden uten deres Fars vilje. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver». Ja, Herre, du anser oss nok mer verd enn en spurv! Takk og lov! Da kommer nok ingen ting til å hende oss uten at du vil det.
«Ingen dør ved en tilfeldighet. En dør akkurat i det øyeblikk en skal dø. Verken før eller senere», sier Krummacher. «I din bok var de alle skrevet ned, de dager som var fastlagt for meg, før en eneste av dem var kommet», sier David. Og Job sier: «Du har fastsatt en grense, som intet menneske kan overskride».
Det er verken sykdom eller sverd, men Gud som bestemmer over døden. Derfor burde ikke kristne mennesker frykte for døden, når det er Gud selv som bestemmer over den. Ingen ulykke, ingen morder eller pest kan skade dem, så lenge ikke den time er kommet som står skrevet ved siden av ditt navn i den store boken i himmelen.
For det andre: Om så kjødet stritter imot, er det likevel godt når Herrens time kommer at han kaller oss hjem. En mor må ofte tvinge barnet sitt i seng, og holde de små armene stille helt til barnet, trett av gråt, sovner. Men så var det også bare godt for barnet å få sove. Slik er det også for en kristen så uendelig godt når han får sovne inn i troen, fra en verden full av elendighet, farer, synd og sorg, – selv om kjødet ikke elsker den søvnen.
Vi må bare takke Gud for at denne vår avsky for døden ikke fordømmer oss, fordi vi under alle forhold lever på forlatelsen. For vår benådning bygger på en langt fastere grunn enn at den skulle kunne rokkes av noen som helst svakhet eller synd, så lenge vi ennå har vårt éneste håp i Kristus.
Og hva skjer så når Herren kaller oss hjem? Å, da skjer dette store som så lenge har vært i tankene våre. Da går vi inn til Herrens hvile, til en verden med en herlighet som intet øye tidligere har sett, og intet øre hørt. Tenk; da skal vi forløses fra alt ondt i denne syndens og sorgens onde verden. Og vi skal få motta alt det gode en allmektig Gud er i stand til å stelle til for sine venner i sitt salighets rike. Han er jo bare innstilt på å gjøre alt godt mot dem.
Så innser vi da at selv om naturen ikke elsker døden, men tvert imot avskyr den, er døden altså god, og gjør bare godt mot dem som får sovne inn i Kristi armer. Derfor bør de kristne vende sitt hjerte mot Gud og be om å få en forsonet og god holdning overfor døden. Så de ikke skal gå i djevelens snare, og begynne å motarbeide sin omsorgsfulle Fars viselige og gode vilje med dem.
Likevel er det ikke noe galt i at en kristen kan bli urolig når den siste gjesten møter ham. Det er tross alt et veldig skritt å skulle gå fra en verden til en annen. Å gå fra sitt soverom fram for Den Høyestes ansikt, og rundt ham står englene –! Tenk, for en forandring! Vil ikke noe så mektig få ethvert hjerte til å banke?
Men det som er galt for et benådet Guds barn, er denne vår egen viljes avsky og vantro frykt for døden, hvor en møter døden mest som et fiendtlig angrep. Mens den jo kommer for å befri oss fra alt ondt, og ta oss hjem til den evige hvile.
Skulle det vel være noen grunn til å møte det som et fiendtlig angrep når en mor legger spedbarnet sitt i vogga? Eller fiender hadde sperret meg inne i et tårn, og kongen min kom med en hær for å befri meg? Selvsagt ble det nok kamp og larm. Men skulle jeg da likevel frykte, som om det var et fiendtlig angrep? Måtte jeg ikke bare huske på at dette jo betydde friheten for meg? Skal jeg bli redd når et himmelsk opptog av engler nærmer seg, for å rive meg fra mine fiender og sette livets krone på mitt hode?
Alt dette skjer jo med hvert éneste Guds barn når det dør, like sikkert som vår Frelser selv sa ved sin avskjed: «Jeg kommer igjen og tar dere til meg. For der jeg er, der skal også dere være».
Retten til Tempelhøyden, sakset fra Budstikka Radio Trøndelag
I The Jerusalem Post den 21. november 2008 stiller de spørsmålet om Al Aksa moskeen er bygget over det som en gang var en Byssantisk kirke. Fotografi tatt under utgravningene på Tempelplassen i 30-årene, men som først i dag er funnet frem, viser mosaikk fra den Byssantiske perioden. R.W Hamilton, direktør for The British Mandate Antiquities Department ledet utgravningene i sammen med Wakf Islamic Trust, etter at to jordskjelv i 1927 og 1937 skadet moskeen på området. De mosaiske gulvene som Hamilton avdekket dokumenterte han med fotografi og beskrivelser i arbeidet The Structual History of the Al Aksa Mosque. Hamilton fant også restene av rituelle bad under disse Byssantiske gulvene. Badene stammer fra det andre Templets periode, sier Zachi Zweig arkologen under ett foredrag nylig ved Bar-Ilan universitetets konferanse for arkeologi.
Disse nye opplysningene samstemmer med norske rektor ved Katedralskolen i Oslo, Volrath Vogt sin dokumentasjon angående Jerusalem fra 1879 ”Det Hellige Land”. Han laget en utførlig oversikt over bruken av Tempelplassen fra år 70 fram til Kalifene inntar Jerusalem. Skrifter slår fast at den blir brukt som tilhold for flere kirker. I følge historien fantes det 4 kirker på denne plassen over Moria-berg. Mariakirken som ble bygd av Justinian i 529, Anastasiakirken som ble bygd av Konstantin den Store i 326, Basilikaen og Golgatakirken. Disse ble ødelagt av Perserkongen Kosroes i år 614. men gjenoppbygd av Modestus i årene mellom 614 til 629.
Oldtidsmynter kan ofte spille en rolle for å datere historiske hendelser og opptrer objektivt som historiske vitner for sin tid. Det ser ut til at arabiske mynter fra de første århundrer etter Mohammed frem til slutten av Umayyad Dynastiets tid, ikke er relatert i forhold til islamsk historie, men isteden til opprinnelsen av semittisk-kristen periode, slik at myntene kun er preget med kristne symboler.
Denne oppdagelsen støttes av inskripsjonen på Klippemoskeen som står på Tempelberget i Jerusalem. Alle som besøker moskeen, som ofte kalles Omarmoskeen, blir fasinert av dens kalligrafi. Imidlertid, når de arabiske tekstene som ble funnet på Klippemoskeen studeres med språkvitenskapelig presisjon, ser man at versene, som man allment antar er fra Koranen, heller er tekster fra det Syro-arameiske språket, i følge språkanalytikeren Christoph Luxenberg. Tekstene på moskeen fra år 694 e.kr, er ikke islamske, men fremstiller en teologisk diskusjon mellom Syriske og Hellenistiske kristne om Jesus sin Guddommelighet. Dette kan bevise at moskeen i sin opprinnelse var en kirke, som senere ble omgjort til en moske, på samme måte som muslimene gjorde med Hagia Sophia moskeen i Istanbul.
Klippemoskeen ble ikke bygget til minne om Mohammeds angivelige reise om natten (isra), ei heller hans oppstigning til himmelen (mirag). Men moskeen er bygget til minne om ”Jesus, Marias sønn, Herrens tjerner”. Dette er ”Den Lovpriste” (Mohammed – ett upassende oversettelse av navnet) som står skrevet på moskeen i Jerusalem.
Først 200 år etter Mohammeds død blir for første gang navnet hans nevnt i teksten ”Sira” av Ibn-Hisham, da beskrevet som ”type med ett stort arabisk kongedømme”. Først i det niende århundre ble Mohammeds ord nedskrevet i Koranen. Selve navnet Mohammed er kun nevnt i Koranen 4 ganger. Likevel er det uklart om betydningen av navnet skal være en tittel eller navnet på en person, siden ordet oversettes med ”Den Lovpriste”. 200 år etter dette igjen blir navnet Mohammed nevnt i Koranen, etter at en forkynner kommer til Mekka. Jerusalem nevnes ikke i det hele tatt i Koranen.
Tatt i betraktning Islamsk propaganda angående Tempelområdet, bekrefter dette de antakelser som historikere i årevis har hatt, at moskeene egentlig i utgangspunktet har vært kirker. Muhammeds etterfølgere var krigerske og beseglet sine seiere med å omgjøre kirker til moskeer. Det levnes liten tvil om deres militære taktikk gjennom historien.
Og siden Klippemoskeen var en kirke, motbeviser dette Mohammeds visjonære nattlige reise, som ikke engang er nevnt i Koranen. Dette beviser heller at muslimene ikke på noen måte har rett på ”sin del” av Jerusalem. Muslimenes krav er null verd.
Skrevet av: Ørjan Aarmo
Godspeed
Webpastor B
Du sier: ”Det er umulig”
Gud sier: ”Alt er mulig...”
Lukas evg. 18:27
Du sier: ”Jeg er for sliten”
Gud sier: ”Jeg vil gi deg hvile...”
Matteus evg. 11:28-30
Du sier: ”Det er ingen som virkelig elsker meg”
Gud sier: ”Jeg elsker deg...”
Johannes evg. 3:16
Du sier: ”Jeg klarer ikke å fortsette”
Gud sier: ”Min nåde er nok...”
2. Korinter brev 12;9 ; Salme 91:15
Du sier: ”Jeg forstår ikke dette”
Gud sier: ”Jeg skal lede deg...”
Ordspråkene 3:5-6
Du sier: ”Jeg kan ikke gjøre dette”
Gud sier: ”Du kan gjøre alt...”
Fillipper brevet 4:13
Du sier: ” Jeg er ikke i stand til å...”
Gud sier: ”Jeg er i stand til å...”
2. Korinter brev 9:8
Du sier: ”Det er ikke verd det”
Gud sier: ”Det vil bli verd det...”
Romer brevet 8:28
Du sier: ”Jeg kan ikke tilgi meg selv”
Gud sier: ”Jeg tilgir deg...”
1. Johannes brev 1:9 ; Romer brevet 8:1
Du sier: ”Jeg er redd”
Gud sier: ”Jeg har ikke gitt deg en fryktens ånd...”
2. Timoteus brev 1:7
Du sier: ”Jeg er alltid bekymret og frustrert”
Gud sier: ”Kast alle dine bekymringer på meg...”
2. Peters brev 5:7
Du sier: ”Jeg er ikke smart nok”
Gud sier: ”Jeg vil gi deg visdom...”
1 Korinter brev 1:30
Du sier: ”Jeg føler meg helt alene”
Gud sier: ”Jeg vil aldri forlate deg eller svikte deg!”
Hebreer brevet 13:5
Godspeed
Webpastor B
www.jesuspodkast.org
