Ta det første skrittet - så gjør Gud resten

 

Det er et tema som går igjen i Bibelen, men som blir overraskende lite vektlagt blant kristne:

Når jeg tar det første skrittet – så gjør Gud resten:

Matt 6,33 Søk først Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal alt dette bli gitt dere i tillegg.

Det er en bekreftelse på ordtaket: ”Ingenting kommer i en lukket hånd.” For at Gud skal kunne gi oss av sine gaver og velsignelser, må vi først ”åpne vår hånd”.

Moabittkvinnen Rut fra Det Gamle Testamentet i Bibelen, er et eksempel på dette:

Ruts bok 2,2-3

2 Så sa moabittkvinnen Rut til Naomi: "Jeg ber deg, la meg gå ut på åkeren og plukke kornaks etter en som ser på meg med velvilje*." Hun sa til henne: "Gå, min datter!" <* nåde.>

3 Så gikk hun derfra, og kom ut og sanket aks på åkeren etter høstarbeiderne. Da traff det seg slik at hun kom til den delen av åkeren som tilhørte Boas, som var av Elimeleks ætt.

Vi kjenner historien om Naomi og Rut.

Ved hjemkomsten fra Moab er Naomi en fattig og bitter kvinne og hun har ingen til å forsørge seg. Rut framstår i denne situasjonen på en måte som har gitt henne en plass i historien for all framtid.

Rut lot seg ikke synke ned i apati i påvente av at Naomi skulle finne en løsning på problemene deres. Hun satte seg heller ikke i en krok og ventet på at Gud skulle la det falle manna fra himmelen.

Hun tok et initiativ.

Hun så problemet – de var fattige, sultne og manglet mat – hun så hva som måtte gjøres og hun gjorde det. Det spilte ingen rolle at løsningen stilte store krav til henne, heller ikke at det betydde hardt – virkelig hardt - arbeid. Hun lot seg heller ikke passivisere av det faktum at dette absolutt ikke hadde noe å gjøre med hennes drømmer og håp. Hun var villig til å ta initiativet og gjøre noe med problemet som de stod overfor der og da.

Hun sa ikke: ”OK, jeg gjorde det som var rett, jeg kom til dette fremmede landet sammen med min svigermor. Denne Gud som jeg har sverget å følge, er jo en mirakelgjører. Så, jeg setter meg her i kroken min og venter til Han dropper et mega mirakel i fanget mitt.”

Det ville ikke ha vært så veldig sjokkerende – ville det? Vi har vel alle hørt noen som, ja, ikke noen av oss selvfølgelig – men noen andre si:

”Jeg skulle ønske at Gud ville skynde seg med å velsigne meg. Jeg forsøker så godt jeg kan å være god og følge Hans bud og påbud. Det er bare det at jeg hater livet mitt. Jeg hater jobben min. Jeg er så ensom. Jeg er så deprimert. Jeg er så trøtt av stresset og jaget i livet. Hvor lenge skal jeg vente på at Guds skal gjøre noe?”

Jo da, vi har i alle fall hørt andre si det…………..

Snakk om å knyte hånden.  Ja, så hardt at knokene blir hvite.

Det er bare det at – enten er der hvor du er i livet akkurat nå, der hvor Gud vil at du skal være akkurat nå - som et ledd i Hans overordnede plan og hensikt. De små og lite synlige oppgavene som du blir bedt om å gjøre, er kanskje en forberedelse for større og viktigere oppgaver lenger fram i livet?

Eller kanskje, ja kanskje - sitter Gud og venter på at du skal stå opp og gjøre noe med din situasjon…. Å ta et initiativ for å vise Ham hvor inderlig du virkelig ønsker deg noe. Kanskje Han venter på deg for at du skal ta et første skritt i tro? Hva med å lukke opp hånden?

Jesus setter et eksempel for oss. Han kalte deg og meg; vi kalte ikke Ham. Han søkte oss først, ellers ville ikke vi ha lært å kjenne Ham som den Han er. Ved å gjøre det først, illustrerte Han hva det betyr å ta et initiativ.

Ruts bok 2: V. 3."Det traff seg så at den åker hun sanket på, tilhørte Boas."

Bak dette "treff" sto Herren. Han hadde fattet sin plan med Rut. Hun skulle få belønning for sin kjærlighet og sin gudsfrykt. Boas var en slektning av hennes svigerfar, "en mektig mann".

Resten av historien kjenner vi også:

Rut var ikke ute etter en ny ektemann. Hun var ute etter mat, men ved å ta sitt initiativ ble hun en av Jesu forfedre.

Om du er i en miserabel situasjon akkurat nå, så ta deg tid til å se nærmere på den.  Prøv å finne nye måter til å tjene Gud og ære Ham nettopp gjennom den situasjonen du står i nå. Se også etter muligheter til ta et initiativ for å løse problemet ditt.

Klarer du absolutt ikke å se noe annet enn det mørke som problemet ditt representerer, så erkjenn problemet.  Ikke vær som strutsen som stikker hodet i sanden og tror at når den ikke ser faren så er faren ikke tilstede.  Ta kontakt med en sjelesørger, en god venn eller en annen person som kan hjelpe deg med å ta det første skrittet.

Gud velsigner våre forsøk på initiativ, kanskje ikke slik vi selv ønsker eller ser for oss resultatet, – men Han vil velsigne oss. Og Hans velsignelser er alltid så mye større og bedre enn hva vi forventer oss.

Åpne din hånd.  Ta det første skrittet - så vil Gud gjøre resten!

Godspeed

pastor B

www.hvorfor-kristen.info

Husmenighet – på tide med en renessanse?

 

De fleste av dagens menigheter er ganske enkelt for store til å kunne sørge for virkelig fellesskap. De har ofte også blitt til "fellesskap uten fellesskap". Den nytestamentlige menighet var en masse smågrupper, vanligst mellom 10 og 15 mennesker. Den vokste ikke videre til store forsamlinger med mellom 20 og 300 mennesker som fylte en katedral og gjorde reell, felles kommunikasjon umulig.

I stedet formerte den seg "sideveis"; som organiske celler; straks disse gruppene kom opp i 15-20 mennesker. Og så, hvis det var mulig, samlet den alle disse gruppene til festgudstjeneste, feiringer, for alle slike i hele byen, slik som i Salomos tempelgård i Jerusalem. Den tradisjonelle forsamlingen som vi kjenner den, er statistisk talt verken stor eller vakker, men heller et trist kompromiss mellom en forvokst husmenighet og en dvergvokst festforsamling, og savner ofte dynamikken fra begge deler.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi:

”Husmenighet brukes om et kristent fellesskap som samles i hjemmet til noen i fellesskapet. De som samles i en husmenighet, er gjerne en håndfull venner og familiemedlemmer.

Begrepet skriver seg helt fra tekster i Det nye testamente, der det snakkes om «menigheten i ditt hus».

Foto: Husmenighetsnettverket Agape Trondheim

Hils Priska og Akvilas og alle i Onesiforos’ hus. 2. Paulus brev til Timoteus 4,19.

Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten som samles hjemme hos henne. Paulus brev til kolosserne 4,15

Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. Apostlenes gjerninger 2,46.

En husmenighet er ikke det samme som husgrupper, bibelgrupper eller cellegrupper som er underlagt en større menighet. Med husmenighet menes som regel en gruppe som er selvstendig, uten direkte tilknytning til en større menighet. Men bruken av disse begrepene brukes noe om hverandre.”

De første kristne

De første kristne hadde ingen kirker. Man regner med at de første kirkene i Vestkirken ble bygd i det 4. århundre. Fram til da var de kristnes samlinger hovedsakelig i hjemmene, etter hvert i hjemmene til mer velstående troende, eller i særlige lokale tilknyttet disse hjem.

Selv om kirkebygninger etter hvert ble den vanlige møteplassen for kristne, ser det ut til at det hele tiden også har eksistert husmenigheter. Skrifter fra 1500-tallet forteller om husmenigheter.

Husmenigheten

Det er vanlig at samlingen starter med et måltid, hvor man kan snakke om løst og fast, noe som menes å være bra for fellesskapet. Ideen er hentet fra brevene til Paulus, samt at Jesus innstiftet nattverden på slutten av et måltid, også dette er et forbilde. I løpet av måltidet kan det være nattverd. Etterpå er det bønn, lovsang, undervisning og/eller samtaler om poenger fra Bibelen. Samlingen varer vanligvis 1-4 timer.

Det er ulike motiver for å ikke velge en tradisjonell samling i en kirkebygning. Enkelte mener at menigheter ikke skal ledes av en prest eller pastor, kun av et fellesskap, såkalt eldste som er tjenere og ikke ledere. Andre har ikke teologiske motiver, men er ute etter et tettere fellesskap, enn det tradisjonelle menigheter som regel kan tilby.

Trondheims modellen

I Trondheim arbeider vi med å etablere husmenighetsnettverket Agape. Målet er å ha minst en husmenighet i hver bydel.

For oss har det vært viktig fra første stund å definere husmenigheten som et åndelig hjem.  Et hjem hvor alle har sin identitet og hvor terskelen for deltakelse er svært lav.
Vi har tatt vårt forbilde i fortellingen i Bibelen om hvordan de første menighetene var organisert, og har justert dette til dagens situasjon. Hver husmenighet ledes av en eldste som har det lokale hyrdeansvaret. Til disposisjon for de lokale hyrdene har vi en pool av tjenestegaver som deltar på møtene og samtidig virker som mentorer for de eldste.

Våre møter starter med et enkelt måltid hvor vi legger vekt på det sosiale samværet.
Deretter samles vi om bønn, lovsang og undervisning.  Etter undervisningen har vi samtale.  Her kan den enkelte få luftet sine egne tanker om det vi har hørt, eller om andre spørsmål knyttet til tro og tvil.  Disse samtalene er ikke noe mesterskap i åndelig kunnskap.  De er ment å være en trygg plass for alle til å finne svaret på sine tanker omkring Gud og livet som kristen.

Vi bruker også en vesentlig del av samlingene til individuell forbønn, hvor vi ber for bokstavelig talt alle behov.
Som i enhver annen familie, er vi åpne for at slektninger, venner og bekjente kommer på besøk.

Husmenigheten er så liten at hver enkelt medlem blir synlig og viktig for helheten.  Den gir rom for at hvert enkelt medlem får utvikle seg på sine egne premisser.  Samtidig er den så sterk at den har omsorg for hvert enkelt medlems åndelige og timelige behov.

Vi brenner for å bringe mennesker til Jesus, derfor er evangelisering en sentral del av vår virksomhet.

Kristi legeme

"Kristi legeme" er en livfull beskrivelse av en organisk, ikke en organisert, skapning. Menigheten består på lokalplanet av en mengde åndelige familier som er organisk forbundet med hverandre i et nettverk hvor den måten delene fungerer sammen, er en integrert del av helhetens budskap. Det som er blitt et maksimum av organisasjon med et minimum av organisme, må forandres til et minimum av organisasjon for å gi rom for et maksimum av organisme. For mye organisasjon har ofte som en tvangstrøye kvelt organismen i frykt for at noe skulle gå galt. Frykt et det motsatte av tro og ikke akkurat en kristelig dyd. Frykt ønsker å ha kontroll, tro er tillit. Kontroll kan kanskje derfor være godt, men tillit er bedre. Gud har overgitt til Kristi legeme i hendene på forvaltersinnede mennesker med en overnaturlig gave til å tro at Gud fremdeles har kontroll, selv når de selv ikke har det. Utviklingen av tillitsbaserte regionale og nasjonale nettverk, ikke en nyordning av politisk økumenikk, er nødvendig for at organiske former for kristendom igjen skal vokse frem.

Godspeed

Pastor B

Henvisninger:

www.agapesenteret.org

agape@agapesenteret.org

· Femten teser om  menighetens reinkarnasjon

Wolfgang Simson som mange vil kjenne fra DAWN Europa, kaller de forandringer han ser komme, for Den tredje reformasjon. Han har skrevet boken Houses that change the world. Deler av stoffet i denne artikkelen er hentet derfra.